Volumetry er prosessen som gjør det mulig å måle og bestemme volum. Det volum, for sin del, er den størrelse som angir den forlengelse av noe i høyde, bredde og lengde, idet den kubikkmeter som en enhet.
Forestillingen brukes også til å navngi settet med disse målingene. I denne forstand kan man snakke om volumet til en bygning når volumet av strukturen allerede er målt.
I det spesifikke området kjemi, er volumetri en prosess som blir utført for å utføre en kvantitativ analyse. I dette tilfellet består volumetri av å måle volumet av et reagens som må brukes til det genereres en viss reaksjon i stoffet som analyseres.
Den utvikling av volumetri, i dette tilfellet, krever at vi skal vite visse begreper. Det er et reagens som kalles titleren eller titreringsmiddel, hvis konsentrasjon er allerede kjent, og blir brukt til å reagere til å være i kontakt med en løsning av analytt (substansen av interesse å analysere i prøven), med en konsentrasjon som ikke er kjent.
De analysemetodene som brukes for å utføre titrering kan være av forskjellige typer, selv om alle har den særegenheten at de er basert på hva som er en kjemisk reaksjon som svarer til titreringsreaksjonen.
Imidlertid er det flere typer reaksjon av denne typen, blant dem kan vi trekke frem følgende:
-Dannelsen av komplekser. Dette, som navnet allerede indikerer, er vurderingen som blir foretatt ut fra hva som er reaksjonen på dannelse av et kompleks mellom stoffet som kalles titrant og analyt.
-Den som svarer på navnet på nedbør. Navnet er det som bestemmer at det er en vurdering basert på det som er kjent som en nedbørreaksjon. Selv om det kan være av forskjellige typer, kan vi slå fast at den som klarer å bli mest anerkjent er argentometri, der både tiocyanat og halogener spiller inn gjennom sølvionet.
-Den som kalles syre-base. Volumetrier av denne typen er de som er basert på nøytraliseringsreaksjonen mellom hva som er en løsning av syre eller base og den tilsvarende analyt.
-Den kjent som redoks. Denne fjerde titreringen er den som er basert på en oksidasjonsreduksjonsreaksjon. Når det gjelder å kunne utvikle seg på en mest mulig korrekt måte, kommer oksidantløsningen så vel som den nevnte analytten inn.
I en Erlenmeyer-kolbe plasserer du det nøyaktige volumet av reagenset som skal analyseres, og en redusert mengde indikator (stoffet som vil fremme den kjemiske endringen) under en burette med standardløsningen. Fra en nøyaktig kontroll kan det sees på hvilket tidspunkt indikatoren endrer farge. Dette punktet er nøytraliseringspunktet for begge reagenser. Ved å lese skalaen som buret bruker, kan du derfor bestemme volumet på løsningen som ble lagt til.