Fra Latin res publica ("offentlig ting") er republikken en organisasjonsform for staten. I republikken utfører den høyeste myndighet funksjoner i en spesifikk periode og velges av innbyggerne, enten direkte eller gjennom parlamentet (hvis medlemmer også er valgt av befolkningen).
I forlengelsen av dette er staten som er organisert på denne måten og alle ikke- monarkiske regimer kjent som en republikk. En annen bruk av begrepet refererer til det politiske organet i samfunnet og den offentlige saken (for eksempel: "Korrupsjonen av ministre truer republikken" , "Republikken kan ikke bære mishandlingen av sine tjenestemenn" ).
Den viktigste kanalen for innbyggerdeltakelse i republikken er avstemmingen. Valgene må være frie og avstemningen, hemmelig. På denne måten kan innbyggerne utøve sin deltakelse uten press eller betingelser.
Det skal bemerkes at mange stater som gjennom historien kalte seg republikker, ikke tillot innbyggerne å delta i valg eller respektere menneskerettighetene. Dette er tilfelle av totalitære stater som Kina eller den tidligere unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR). Noe lignende skjer også med de islamske republikkene, som er basert på Koranen og ikke på opplysningstiden (derfor er de basert på tro og religiøs tro).
Andre grunnleggende prinsipper for republikkens funksjon er, i tillegg til aktiv politisk deltakelse av innbyggere, maktfordeling, gjennomføring av rettferdighet og jakten på allmennheten.
Den vanskelige veien mot demokrati
Selv om det ikke er noen regjeringsform som kan anses som ideell, er det viktig at vi innenfor de systematiske mulighetene som er til rådighet, velger å velge en som vurderer borgernes rettigheter. For at et land skal kunne organisere seg og etablere en regjering som ikke svinger og som bevarer freden og den normale funksjonen til de forskjellige organisasjonene i territoriet, må det imidlertid først gå gjennom utallige ubalanser og vanskeligheter.
Den første republikken i Spania ble utropt 11. februar 1873 og varte til 1874 og var preget av å være ekstremt ustabil, på grunn av den intense uenigheten mellom de forskjellige sidene som ønsket å ta makten i landet. Det skal bemerkes at siden det ble konstituert og frem til de neste 11 månedene, hadde det fire presidenter; Dette prosjektet kollapset da statskuppet fant sted 3. januar 1874, noe som ville få slutt på republikken.
Så i rundt 50 år til ble monarkiet installert i det halvøya territoriet, inntil det oppstod en ny revolusjon som ville gi opphav til Den andre spanske republikk, den 14. april 1931 som skulle kulminere i et nytt kupp, hvoretter Francisco Franco installerte diktaturet og som ville bli fulgt av mange års død og vold i Spania.
Etter slike turbulente år, av situasjoner med ekstrem elendighet og berøvelse av alle friheter, og da Franco gikk bort, sverger hans etterfølger, kong Juan Carlos I, til å overholde det som ble avtalt i prinsippene for den nasjonale bevegelsen og fremmet folkeavstemningen for reformen Politikk som startet den spanske overgangen til senere konsolidering av parlamentarisk demokrati.